Nordmenn sitter alltid i en egen boble på bussen

Busspassasjerer i boble, observert på Glommaringen av Astrid Kvam Helset i en oppgave ved Institutt for Journalistikk.

Glommaringen via fylkesvei 109 er ikke noe unntak i så måte. Menneskene sitter klistret inntil vinduet med blikket rettet mot ingenting. Bussen frakter mutte fjes mellom de to østfoldbyene Fredrikstad og Sarpsborg. Hoder med ørepropper. Hender med telefoner. Stressede skuldre. Rumlende mager. Tomme blikk.

Vi kapsler oss inn i hver vår boble, og som alle vet så sprekker bobler om noen kommer nær. Alle vet hvordan man skal oppføre seg på bussen, rollefabelen er lett å lære.

Inne dette røde karosseriet er vi alle i samme båt. Eller buss. Gamle og unge, de som lukter godt og lukter vondt, tatoveringer og skolesekker.

Noen sitter ytterst. Bredbent. Her er det ingen plass å få. Noen kryper bakerst vil glemmes og gjemmes. Andre velger å stå selv om det fortsatt er plass på de lodne, blå buss-setene. Enkelte flytter gladelig veska før blikket igjen sklir ut av ruta.

KRØLLER OG MOBILTELEFON

– Går denne til Særp? Sarsborr altså?

Lyden av to eldre damer ljomer inn på bussen. Skrukkete hender med gullringer betaler honnørbilletten før permanentkrøllene danser innover. Da brytes stillheten. Damene har mye å oppsummere etter dagens besøk i den andre byen.

Damepraten får snart selskap av en enveissamtale på en fremmed språk inn i en mobiltelefon, og lyden av en kars musikk siver ut fra bak høretelefonene. Techno, mye rytmer og det noen kaller bråk – idet bussen starter og overdøver dem alle sammen.

ET SMIL REDDER DAGEN

På første stopp kommer en ny eldre dame inn på bussen. Litt flere år på baken, dårligere til bens, men under de samme permanentkrøllene. Damen er den første som bryter de uskrevne bussreglene.

– Kan jeg sitter her, spør hun en ung, blid pakistansk jente med mørke fletter.

Jenta gir henne plass.

– Skal jeg holde posen din, spør jenta.

– Ja takk. Du må passe godt på den, svarer dama.

Boblen er brutt når det kritthvite og ravnsvarte håret busser seg side om side mot Sarpsborg. Når den unge jenta skal av klatrer hun lett forbi den damen med det hvite håret. Gir henne et smil, et ordentlig smil. Dama hilser tilbake. Et vellykket boblebrudd.

PÅPASSELIG SJÅFØR

Det plinger i bjella før hver holdeplass. Noen går av, andre kommer på. Det er busslivets realitet. Når vi nærmer oss Sarpsborg kommer tre barn på. En ordentlig tøffing med sykkelhjelm og sparkesykkel. To jenter med sekk og skolebustete hår.

Jentene vil sitte sammen, men det er ingen tosetere ledig. Ingen flytter seg, så jentene blir stående i midtgangen. Da gjør sjåføren som har sikkert har fått beskjed om av sjefen sin. Han stopper bussen og sier til jentene at de pent må sette seg ned og ta på seg setebeltet. Noen må holde styr på disse boblene.

TÅLMODIG BROR

Ved neste pling kommer en mor med tre barn og barnevogn inn.

– Dere kan sitte her hvis dere vil. Jeg skal snart gå av jeg, sier en annen passasjer og reiser seg slik at flokken får holde sammen.

Storebror er åtte år. Lillesøster er fem. Fem år med lubne hender, turkise hårstrikker og en munn som ikke lar seg stoppe av at dagen i barnehagen har vært lang.

– Skal vi leke en lek, spør den lille den store.

Storebror svarer med stillhet, og øynene rettet et helt annet sted.

– Skal vi leke en lek, gjentar lillesøster.

Da gir storebror opp. Han snur seg rundt og er verdens beste storebror resten av turen. Vel framme i Sarpsborg, kommer nye passasjerer inn på bussen før de gamle har gått ut. Boblene sprekker, og restene samles sammen før man må gå ut for å møte verden.

Del på Facebook

Comments are closed.

© 2015 Østfold Kollektivtrafikk - Utviklet av The Pitch